Kan vi stole på forskning?

Å forstå ulike typer studier er avgjørende når man skal evaluere vitenskapelig forskning, eller bare vi selv skal vurdere en feit overskrift i Dagbladet. Ikke alle studier er like gode, og hver type har sine styrker og svakheter.

Observasjonsstudier, for eksempel, som ernæringsvitenskapen formelig drukner i, kan vise mulige mønstre og sammenhenger, men de kan ikke bevise årsakssammenhenger. Se for deg dette:

Du går nedover gaten, og noen går bak deg. Det kan virke som om de følger etter deg, men dette er bare din tolkning – en observasjon. Beviser dette at de følger etter deg? Nei. Det du har gjort, er at du har laget en hypotese ut fra noe du har sett. Du har ingen beviser.

Dette er et tydelig eksempel på tankefeilen kjent som post hoc ergo propter hoc – antakelsen om at fordi én hendelse følger en annen, må den første ha forårsaket den andre.

Denne tankefeilen er vanlig fordi mennesker naturlig søker etter mønstre og sammenhenger, selv der de ikke eksisterer. Det er en del av hvordan vi forstår verden, men det fører ofte til feilaktige konklusjoner.

Neste trinn er da å finne gode måter å bevise det på, og teste det ut grundig. Ikke minst sette seg ned og spørre seg; kan det være andre grunner til at denne personen følger etter meg? Kanskje man skal bare samme vei?

Disse spørsmålene ser ut til å ha vært helt utelatt i moderne forskning på kosthold, og det skal egentlig veldig små forstørrelsesglass til for å finne alle disse feilene, med vilje eller uvilje, som er gjemt bak overskriftene.

Vitenskap og kunsten å motbevise seg selv

I kjernen av den vitenskapelige prosessen ligger et ofte misforstått prinsipp: Etter å ha formulert en hypotese, er målet til forskeren ikke å bevise den riktig, men å aktivt forsøke å motbevise den.

En hypotese er tross alt bare en personlig skapelse – forskerens egen idé om hvordan verden kanskje kan fungere. Men ideer, uansett hvor overbevisende de kan virke, må testes grundig, og vitenskapens prosess er utformet for å utfordre hypotesene på alle mulige måter.

Dette er hvor noen fagfelt, som ernæringsvitenskap, har blitt kritisert. Altfor ofte virker studier i disse områdene utformet for å bekrefte hypoteser snarere enn å teste dem kritisk.

For eksempel kan en forsker hypotisere at en spesifikk matvare reduserer betennelse og deretter strukturere en studie for å vise denne effekten. I stedet for å søke etter bevis som kan motbevise hypotesen, kan de fokusere på å bekrefte den – en praksis som introduserer bekreftelsesbias og undergraver påliteligheten til funnene.

Ekte vitenskapelig grundighet krever eksperimenter som utsetter hypoteser for deres største sårbarheter. Ved å forsøke å motbevise sine egne ideer får forskere en dypere forståelse av hvorvidt ideene faktisk holder vann.

Hvis en hypotese overlever gjentatte forsøk på å bli motbevist, kan vi ha større tillit til at den er gyldig. Dette prinsippet er grunnlaget for all robust vitenskap.

Hvor kontrollert er studien?

For å komme videre fra hypoteser, og teste årsakssammenhenger, bruker vi mer robuste studiedesign, som randomiserte kontrollerte studier (RCT-er). RCT-er regnes som gullstandarden innen forskning fordi de bruker randomisering (tilfeldiggjøring) for å minimere skjevheter og isolere variabler.

For eksempel, i en klinisk studie som tester et nytt legemiddel, kan deltakerne bli tilfeldig fordelt til enten å motta legemidlet, eller en placebo. Verken deltakerne eller forskerne vet hvem som er i hvilken gruppe, en prosess kjent som dobbeltblinding.

Dette eliminerer skjevheter, og sikrer at eventuelle forskjeller kan tilskrives selve behandlingen, snarere enn eksterne faktorer, eller menneskelige forventninger.

Men kontrollen i disse studiene har sine begrensninger. I virkelige scenarioer er det ofte vanskelig å perfekt isolere variabler. En studie kan kontrollere for alder, kjønn eller helsetilstand, men uventede faktorer, som kosthold eller stressnivåer, kan fortsatt påvirke resultatene.

Videre, jo mer kontrollert en studie er, desto mindre kan den gjenspeile virkelige forhold, noe som begrenser hvor bredt resultatene kan anvendes.

Og innen ernæring blir det virkelig komplisert, for selv om du bare gjør én endring som du ønsker å studere i objektene dine, vil mennesker ha tusener av variabler man ikke kan kontrollere for. Justere litt, ja, men ikke kontrollere.

Systematiske oversikter og metaanalyser

På toppen av evidenspyramiden/bevispyramiden finner vi systematiske oversikter og metaanalyser. Disse kombinerer data fra mange studier for å gi en bredere forståelse av et tema.

De anses ofte som svært pålitelige fordi de oppsummerer store mengder forskning, men de er kun så gode som kvaliteten på studiene de bygger på. Hvis de inkluderte studiene er av dårlig kvalitet – eller rett og slett «søppel» – ender vi bare opp med en stor søppeldynge av dårlige data. Det kan se så stort og imponerende ut, med kanskje titalls eller hundrevis av studier, men alt avhenger av at alle de inkluderte studiene i seg selv hadde høy kvalitet.

Dette er det klassiske prinsippet «søppel inn, søppel ut». En metaanalyse kan dermed ikke gjøre opp for feil, skjevheter eller svakheter i de underliggende studiene. De opprinnelige studiene må derfor vurderes nøye for å avgjøre om metaanalysen faktisk har verdi.

Spesielt innen ernæringsvitenskapen er det en form for «innavl», der man stadig vender tilbake til gamle, korrupte studier, og resirkulerer dem som grunnlag for «nye studier». Disse nye studiene baserer seg ofte utelukkende på gamle tall og funn – tall som kanskje ikke engang var pålitelige til å begynne med.

Til slutt peker slike samlydende artikler på hverandre som «kilder», og danner et ekte ekkokammer, og alt blir hengende i løse luften, uten noen reell forankring.

Det skapes en illusjon av konsensus – en overbevisende fasade, men som mangler enhver solid grunn.

Etikkens rolle i studiedesign

En annen kritisk del av forskning er etikk. Tidligere ble studier ofte utført under forhold vi i dag anser som dypt uetiske. For eksempel ble forskning tidligere gjennomført på sårbare grupper, som fanger eller institusjonaliserte individer, som ikke var i stand til å gi reelt informert samtykke.

Det «positive» var at man faktisk hadde full kontroll på individene, og at de fulgte studiens prinsipper til punkt og prikke. Men det er klart det ikke er greit å behandle mennesker som forsøkskaniner og laboratorierotter.

Disse praksisene ble fordømt og førte til utviklingen av moderne etiske standarder i forskning, som Helsinkideklarasjonen og Belmont-rapporten. I dag er forskere heldigvis bundet av strenge etiske retningslinjer som krever informert samtykke, beskytter deltakernes rettigheter, og sikrer at studier gjør mer godt enn skade.

Likevel er det verdt å reflektere over hva dette betyr for forskningen på mennesker – og spesielt forskning på maten vi spiser. Fordi slike studier må respektere etiske grenser, vil de alltid være svakere enn annen type forskning.

Menneskelig atferd, kosthold og livsstil er rett og slett for komplekst og ukontrollerbart til at vi noen gang kan oppnå den samme presisjonen som i laboratoriestudier. Kanskje akkurat svar om menneskedyret og maten vår vil være mer mer solid og korrekt om vi finner dem i evolusjonshistorien i stedet?

Peer review

Selv med de beste spørsmålene og etiske retningslinjer, er vitenskapen avhengig av et system av kontroller og balanser – peer review. Denne prosessen innebærer at andre eksperter på feltet gransker studiens metoder, resultater og konklusjoner før publisering.

Peer review fungerer som en sikkerhetsmekanisme, men den er ikke perfekt. Dårlig designede studier kan slippe gjennom, og tidsskrifter med lavere standarder kan akseptere arbeid som ikke ville blitt godtatt i høyere rangerte publikasjoner.

Man kan også ende, i dette kostholdsekkokammeret, med at man anerkjenner hverandres studier fordi de sammenfaller med en mening man allerede hadde, og det blir en selvoppfyllende «sannhet» som aldri blir reellt prøvd.

Å stille de rette spørsmålene

Når vi evaluerer vitenskapelige bevis, er det avgjørende å stille kritiske spørsmål:

• Hvordan ble dataene samlet inn?
  
• Var studien godt designet?
  
• Ble etiske retningslinjer fulgt?
  
• Ble de beste spørsmålene stilt – og av de rette grunnene?
  
• Hvem finansierte studien, og hva var deres motiv?
  
• Var forskningen underlagt grundig peer review?
  
• Forsøkte forskeren å motbevise hypotesen sin, altså teste den grundig, eller bare bekrefte den?

Vitenskap trives på transparens, gransking og en vilje til å utfordre antakelser. Ved å forstå kompleksiteten i studiedesign og gjennomføring, kan vi navigere i den ofte motstridende forskningsverdenen med større selvtillit og klarhet.

KILDER

Foto: Shutterstocklisens

Alle kan kommentere ved å logge inn med sine kontoer fra Facebook eller Google. Norwegian Carnivory er ikke helsehjelp. Du må søke medisinsk hjelp for medisinsk problematikk.

Written 2025 © Norwegian Carnivory